Den gode samtalen - III

Stundom treffer man mennesker som vi kommer på nett med umiddelbart, selv ved aller første møte.

Jeg hadde en slik opplevelse denne uken. En tidlig morgen, på Sola flyplass, satte jeg meg ned for å vente på en jeg skulle i møte med. En nydelig pensjonistdame fra Haugesund satt ved sidebordet. Hun henvendte seg til meg med et vakkert smil og en sjelden varm utstråling. ”Skal du reise langt du da?” spurte hun meg, med glimt i øyet. Jeg måtte si, som sant var, at jeg ikke skulle reise men bare vente på noen.

Det kunne blitt med det svaret. Egentlig var min plan å benytte ventetiden til å lese gjennom noen dokumenter før møtet. Men, en slik vakker og vennlig kvinne kan man ikke avfeie med et kort og høflig svar. Jeg spurte derfor hvor hun skulle reise. ”Til London”, svarer hun med et smil om munnen. ”Men, jeg vet jo ikke om vi kommer oss dit.” Temaet var satt: utfordringene med askeskyen. Jeg fant det naturlig å fortelle at jeg hadde vært en hårsbredd fra å bli sittende fast i New York noen dager tidligere. Da fikk jeg hele reiseruten hennes. Hun og mannen skulle ikke ”bare” til London. Det var første stopp på veien videre til New York med Queen Mary fra Southampton.

Vi fikk en lang utveksling av tanker om reisutfordringer, reisegleder, reiseopplevelser og reise-erfaringer – og litt om livet generelt, med et positivt fortegn.

Etterpå tenker jeg at jeg gjorde rett i å samtale med denne skjønne kvinnen fra Haugesund en morgenstund på Sola flyplass. Verdien av denne samtalen var langt høyere enn fagdokumentene jeg skulle lese. Møtet gikk nemlig utmerket likevel. - Jeg kunne ta farvel med mitt nye bekjentskap. Ønsket dem god tur og sa: Det ordner seg, dere kommer til London.

”Takk skal du ha, det er hyggelig at du sier”, var svaret. Jeg forlot dem. De kom til London, tror jeg.

Min dag ble god, fordi den startet med et møte med denne flotte damen. Var det en tilfeldighet? Jeg tror ikke det. Derfor gjenstår det å si: TAKK skjønne kvinne for Den gode samtalen!