Si det med blomster

Siste kveld på Kreta for denne gang, nærmer seg raskt. Jeg skal ikke kommentere det, men vil si takk for denne gang med en liten blomsterkavalkade.

Takk for oss, Kreta. Her har vi hatt det upåklagelig, er klar for hjemreise, men kommer gjerne tilbake!

Havet

Havet. Opprørt eller stille.
Hva er det med havet som er så fascinerende?
Jeg har nok ikke det eneste og riktige svaret. Men, å sitte ved stranden og høre bulgeskvulpet blandet med vindens sus, er vel en av de bedre opplevelsene man kan ha. Nærheten til havet setter meg, på en særegen måte, i ett med elementene. Havets storhet og den vide, uendelige horisonten åpner opp og plasserer meg og min tilstedeværelse inn i større og nesten ubegrensede dimensjoner.

Skremmende? Ja, det kan være det, hvis jeg lar storheten overvelde og ta makten over meg. Men, hvis jeg bevarer min iboende styrke og lar den være i balanse med havets storhet, kan jeg nyte å være en del av den mektige, storslåtte naturen, og til og med kjenne på at også jeg er en liten, men dog en del av universet.
En besnærende tanke, en fantastisk virkelighet.

Kanskje er det derfor jeg lengter etter stundene ved havet. Kanskje er det derfor feriedrømmene mine inneholder ”rom med havutsikt”, der jeg kan la tankene fly, der jeg kan nyte solnedgangen og kjenne gleden og velvære over å hvile øynene på den forgylte fargeprakten som gjenspeiler seg i havet når solskiven synker ned i horisonten og "takker for dagen”.

Så vet jeg at i samme øyeblikk stiger solen opp av havet og "ønsker god morgen” til andre et annet sted.

Se over land og hav og øyer din sol går frem i ubrudt ring
Og folkene på rad seg bøyer i takk for alltid nye ting.
Den sol som vinker oss til hvile, nå vigsler andres arbeidsdag.
Og slik den stund for stund skal smile til nye land og folkeslag.

Jeg har det godt her på Kreta, - i et rom med utsikt til havet.

Spinalónga

Er du en av de mange tusen som har lest boka Øya (The Island), er dette navnet kjent for deg. Spinalónga.
Maria ga meg boka i julegave. Jeg sparte den til ferielektyre. Nå leser jeg den men jeg befinner meg bare noen mil unna fra der hele historien utspant seg for bare noen decennier siden. Føler meg på en måte tettere på samfunnet og fortellingens innhold når jeg leser den her.

Jeg har fortsatt mange uleste kapitler igjen. Men, jeg har fått med meg én side ved historien som er et viktig poeng: Husk alltid at det lønner seg å omgjøre det dårlige til noe bedre.

Øya Spinalónga ligger utenfor nordkysten av Kreta og var Hellas’ største leprakoloni fra 1903-1957. Her ble leprasyke forvist og isolert. Ikke bare mistet de kontakten med sin familie og sitt samfunn på livstid, men de ble overlatt til seg selv med sin smertefulle sykdom under dårlige hygieniske omstendigheter og elendige boforhold.

Det er en gripende historie om hvordan de forviste blant ”likemenn” tar tak i sin situasjon, bygger sitt eget samfunn, restaurerer falleferdige hus for å bo anstendig, organiserer skole, etablerer kafé, bakeri, gir ut avis, åpner kino og velger endatil sin leder.

Det er fascinerende å lese om hvordan de omgjør det negative til noe mer positivt. De klarer å fylle hverdagen med meningsfylt innhold. De innser hvor viktig det er for dem å leve så normalt som mulig, ha det pent rundt seg og tilby seg selv de goder de evnet å oppdrive.

Hva er så poenget mitt med å skrive dette nå, etter halvlest bok?

Jo. Dette er for meg en fortelling som bekrefter hva positive og vakre omgivelser betyr. Vi må aldri tenke at omgivelsene ikke har noen betydning for mennesker som tilsynelatende har mer enn nok med sin egen ulykke, sorg og utfordring. Å bli omsluttet med livets gode og vakre sider, kan i seg selv være god behandling/terapi, tror jeg.

Jeg har fortsatt flere kapitler igjen å lese, men tillater meg likevel å trekke ut denne positive siden fra den mørke historien på Spinalónga mens jeg er her på Kreta.

Dagen derpå

Jeg skal ikke påberope meg at 17. mai slo oss ut. Men dagen derpå har likevel vært en dag i uvirksomhetens tegn. Vi har ikke gjort noe ekstraordinært, men tillatt oss å senke skuldrene, nyte solskinnet, vandre en tur og lese gode bøker.

Vi trenger ro innimellom, og det er legitimt å innvilge seg når vi er på ferie. Det er vel selve kjernen av hva vi legger i begrepet ferie.

Jeg er også av den oppfatning at det er viktig å ta seg tid til ro i hverdagen også. Jeg fanget inn et motiv i Charnia i går. Damen på benken. Hun tiltrakk seg min oppmerksomhet. Hun ble et levende symbol på hvor enkelt det kan være å finne stillheten midt i det pulserende livet. Med ryggen mot byens støy og blikket hvilende på havet, tenker jeg at hun ga tankene fritt spillerom. Kanskje kunne hun også slippe tanken for en stakket stund. Bare være til stede med hele seg.

For en måneds tid siden, fanget vi inn et tilsvarende motiv. Det var i New York. Den avslappede atmosfæren jeg fant langs Hudson River beskriver akkurat det samme.

Så er det altså tilsynelatende likegyldig hvor vi er. Det er mulighet for å ta seg tid til ro, uansett tid og sted. Det er opp til meg å tillate meg å finne ”benken” jeg kan sette meg ned på, der jeg kan senke skuldrene, la tankene få hvile og kjenne at jeg fyller hele meg.
En gang om dagen kan være en begynnelse. Og gevinsten?   Fornyet energi, glede og arbeidslyst.

Gratulerer med dagen!

Det er 17. mai, ingen tvil om det.

Temperaturen er bra. For første gang på mange år befinner jeg meg utenfor Norges grenser på vår nasjonaldag. Å være norsk i utlandet på 17. mai har tidligere vært et av årets høydepunkter. Aldri er vi norskere enn da, og jeg tror vi feiret nesten mer enn i Norge.

Men, i dag. Det er en helt vanlig dag her vi befinner oss. Ingen hornmusikk. Ingen som roper hurra! Ingen som vet at vi feirer nasjonaldagen vår en gang. Vi får nøye oss med å sende noen ”gratulerer-med-dagen-hilsener” på sms til de der hjemme, så får vi sitte her ved bassenget å kjenne etter om det er en spesiell energi i lufta.

Nei. Timene går og ingen, ingen som gratulerer oss med dagen, bare på sms, satelittbåren fra Norge. Vi tar heller bussen inn til Chania, bare sånn at det blir det lille ekstra for oss i dag allikevel.

Jeg tar meg i at jeg ubevisst ser etter et norsk flagg, bare sånn at jeg kan avbilde det, som et minne fra 17. mai på Kreta. Men ingen flagg. Jo, ett gresk

og enda ett

og enda ett.

Kreterne flagger.  Vi sier det er for oss, for Norge.  I alle fall litt.

Det gjør godt med lunch. Og omgivelsene er vakre.

Gamlebyen er vakker. Dette er flott. Så: hva gjør det da om ikke alle vet at i Norge feirer vi vår nasjonaldag i dag. Vi er da ikke verdens navle heller, - selv om vi innimellom tror det.

Jeg dro ikke til Kreta for å feire 17. mai. Derfor har det heller ikke verken såret eller skuffet meg at det norske flagget ikke gikk til topps langs veier og på hustak.

Men. Ouups! Hva ser jeg? Et norsk flagg plantet i et kretisk blomsterbedd, utenfor leiligheten til norske borgere her på hotellet-

Da ble det visst en liten markering av dagen her i utlendighet allikevel.
Hipp, hipp hurra for Norge og 17. mai.

En kretisk taverna

I dag har vi spist på en kretisk taverna, utenfor allfarvei, bortenfor steder der alle turistene er.

Vi holder til i et område som foreløig er helt jomfruelig for turister. Utvalget i spisesteder, bortsett fra hotellets, er derfor heller få. Da vi skulle oppsøke et sted å spise dagens lunch, tok vi inn på det første – og eneste – vi fant.

Men, det var en heller positiv opplevelse. Kreterne skal være gjestfrie mennesker, har jeg hørt. Og det fikk vi i alle fall erfare i dag.
Vi ble vartet opp med kretisk mat, tilberedt på lokalt vis. Ja, til og med fikk vi vite at kokken hadde laget grill til souvlaki’en på olivengrener. Vanligvis brukte de gass, men for oss benyttet han det ypperste.
Det smakte også deretter.

Et nydelig måltid, både for ganen og for hjertet. Hva er vel bedre enn å nyte tiden i hyggelige omgivelser, med strålende verter, deilig mat og den gode samtalen. Og som en avslutning på det hele: raki, - ”på huset”.

Joda. Vi nyter livet her sør!

"Grab a bite of the Big Apple"

Det er en måned siden vi kom hjem fra New York City. Mange har spurt meg hvordan jeg opplevde det meget omtalte reisemålet, metropolen som alle lar seg begeistre av.
Nå var det min tur å svare.

Det har ikke vært helt enkelt, for jeg har nok ikke latt meg begeistre på samme måte som mange andre, - kanskje. For rett og slett å oppsummere litt for meg selv også, har jeg prøvd å beskrive min opplevelse av New York.

Fire-fem dager i en metropol som NY, er absolutt ikke tid nok til å få med seg så mye. Målet denne gangen var helst å få et overblikk over hva som finnes og hva man bør se ved senere besøk.

Etter å ha vandret gatelangs på Manhattan der himmel, trær og annen bygningsmasse malerisk gjenspeiler seg i de enorme glassfasadene, sitter dette igjen på netthinnen:
En formidabel konsentrasjon av meterhøye bygninger av stål og betong på et relativt begrenset areal, likevel med plass for grønne lunger, - noen til og med av dimensjoner i areal - , men med fravær av det trafikale støynivået som normalt hadde vært å regne med.

New York er en by for footers, leste jeg. Det er en god beskrivelse. Ikke bare fordi det finnes utallige grønne lunger og flott tilpassede turveier for joggere langs Hudson River. Men det er i stor grad ubesværlig å vandre nedover avenyene eller oppover langs gatene, fra 13. til 55. gate.

Jeg savnet derimot det pulserende gatelivet og mulighetene for å slå seg ned på en fortauskafe, hvorfra man kan betrakte livet og alle varianter av mennesketyper og andre typer, slik jeg finner det i andre byer på det europeiske kontinent.
Kanskje skyldes det årstiden eller at jeg beveget meg i feil deler av byen?

Grab a bite of the Big Apple, sendte Randi med meg som hilsen da jeg dro.

Jeg forsøkte å ta et bit, Randi. Men, for å sitere den hyggelige damen jeg kjøpte koffert hos kvelden før jeg dro: Du rekker ikke noe dypdykk på noen dager i New York. Du skraper bare så vidt i overflaten.

Joda, damen har nok rett. Skal jeg finne ut mer om byen, og skal jeg kunne ta, i alle fall et lite bit, må jeg tilbake, ikke bare en gang, men kanskje flere ganger.

Jeg vet ikke om jeg drar tilbake til New York.
Det heter så fint: ”Det du vil, får du til.” Sant nok.
Kanskje er min konklusjon beskrivende nok når jeg sier: Jeg vet ikke om jeg drar tilbake til New York.

Inntil videre er det andre steder som trekker min oppmerksomhet. Men, turen til New York City noen vårdager i april, ser jeg tilbake på med glede!