Dagen derpå

Jeg skal ikke påberope meg at 17. mai slo oss ut. Men dagen derpå har likevel vært en dag i uvirksomhetens tegn. Vi har ikke gjort noe ekstraordinært, men tillatt oss å senke skuldrene, nyte solskinnet, vandre en tur og lese gode bøker.

Vi trenger ro innimellom, og det er legitimt å innvilge seg når vi er på ferie. Det er vel selve kjernen av hva vi legger i begrepet ferie.

Jeg er også av den oppfatning at det er viktig å ta seg tid til ro i hverdagen også. Jeg fanget inn et motiv i Charnia i går. Damen på benken. Hun tiltrakk seg min oppmerksomhet. Hun ble et levende symbol på hvor enkelt det kan være å finne stillheten midt i det pulserende livet. Med ryggen mot byens støy og blikket hvilende på havet, tenker jeg at hun ga tankene fritt spillerom. Kanskje kunne hun også slippe tanken for en stakket stund. Bare være til stede med hele seg.

For en måneds tid siden, fanget vi inn et tilsvarende motiv. Det var i New York. Den avslappede atmosfæren jeg fant langs Hudson River beskriver akkurat det samme.

Så er det altså tilsynelatende likegyldig hvor vi er. Det er mulighet for å ta seg tid til ro, uansett tid og sted. Det er opp til meg å tillate meg å finne ”benken” jeg kan sette meg ned på, der jeg kan senke skuldrene, la tankene få hvile og kjenne at jeg fyller hele meg.
En gang om dagen kan være en begynnelse. Og gevinsten?   Fornyet energi, glede og arbeidslyst.