Amerikanere versus italienere og vise versa

Kilde.  Elizabeth Gilbert "spis, elsk, lev".  Foto:  Ingveig Reindal

I boka ”spis, elsk, lev” skriver forfatteren en interessant betraktning om forskjellen i synet på livet mellom amerikanere og italienere. Hun sier: Generelt sett er amerikanere ikke i stand til å slappe av og bare nyte. Vi er en underholdningssøkende nasjon, men ikke nødvendigvis på jakt etter nytelse. Amerikanerne bruker milliarder på å underholde seg, men det er ikke det samme som stille nytelse. Amerikanere arbeider hardere og lenger, og arbeidstiden er mer stressende enn noe som helst annet sted i verden i dag. Men, det synes som de trives med det. Observasjoner tilsier at amerikanere er lykkelige og mer fornøyde på jobb enn de er hjemme. En påstand er at amerikanere vet i bunn og grunn ikke hvordan de skal gjøre ingenting.

Italierne derimot, sies å være mestere i å se skjønnheten i å ikke gjøre noe ting. Det betyr likevel ikke at italienerne ikke har hatt tradisjon for å være et hardt arbeidende folk. Men mot bakteppet av hardt arbeid, har begrepet ”bel far niente”, som betyr skjønnheten i å ikke gjøre noe ting, vært et skattet ideal i Italia. "Bel far niente" er nettopp målet med alt arbeidet, det endelige målet som man belønnes rikelig for. Man må ikke nødvendigvis være rik for å oppnå dette heller.
Italienerne har også ett annet uttrykk – ”kunsten å skape noe ut av ingenting”. Kunsten å gjøre noen få enkle ingredienser om til et festmåltid, eller en gruppe venner til en festival. Alle som har talent for å være lykkelig, kan gjøre dette, ikke bare de som er velstående.

Som amerikaner i Italia, har forfatteren problemer med å tillate seg nytelsen som gjest i dette landet. Hun spør seg: Fortjener jeg virkelig å nyte dette? Hun har ikke den helt gode følelsen av å ta seg fri med god samvittighet i flere måneder for å bare være til stede i Italia av ren nytelse. Men italienernes syn på den saken, bekreftes med det naturligste svar i verden for dem: ”Gratulerer. Sett i gang. Stå på. Vær så god.” For italienerne er det en helt naturlig sak å gi uinnskrenket tillatelse til å nyte.

Da forfatteren klarte å ta dette innover seg, gikk det opp for henne at da gjensto det kun ett spørsmål hun måtte finne svaret på: ”hvordan definerer jeg nytelse, hva er nytelse for meg?”. Definisjonen ble hennes personlige, og hun forsto at hun befant seg i et land der folk ville tillate henne å utforske det spørsmålet akkurat som hun ville. Hennes dårlige samvittighet la hun fra seg. Hun kom til den erkjennelse at det eneste hun trengte å gjøre hver dag, var å spørre seg selv: ”Hva har DU lyst å gjøre i dag, Liz?

Jeg tror vi har mye å lære av italienerne. Uten at vi fraskriver oss ansvaret for fellesskapet, mener jeg at vi også skal bli flinke å stille oss spørsmålet når vi kjenner at vi trenger det: ”Hva har JEG lyst å gjøre i dag?”