Spinalónga

Er du en av de mange tusen som har lest boka Øya (The Island), er dette navnet kjent for deg. Spinalónga.
Maria ga meg boka i julegave. Jeg sparte den til ferielektyre. Nå leser jeg den men jeg befinner meg bare noen mil unna fra der hele historien utspant seg for bare noen decennier siden. Føler meg på en måte tettere på samfunnet og fortellingens innhold når jeg leser den her.

Jeg har fortsatt mange uleste kapitler igjen. Men, jeg har fått med meg én side ved historien som er et viktig poeng: Husk alltid at det lønner seg å omgjøre det dårlige til noe bedre.

Øya Spinalónga ligger utenfor nordkysten av Kreta og var Hellas’ største leprakoloni fra 1903-1957. Her ble leprasyke forvist og isolert. Ikke bare mistet de kontakten med sin familie og sitt samfunn på livstid, men de ble overlatt til seg selv med sin smertefulle sykdom under dårlige hygieniske omstendigheter og elendige boforhold.

Det er en gripende historie om hvordan de forviste blant ”likemenn” tar tak i sin situasjon, bygger sitt eget samfunn, restaurerer falleferdige hus for å bo anstendig, organiserer skole, etablerer kafé, bakeri, gir ut avis, åpner kino og velger endatil sin leder.

Det er fascinerende å lese om hvordan de omgjør det negative til noe mer positivt. De klarer å fylle hverdagen med meningsfylt innhold. De innser hvor viktig det er for dem å leve så normalt som mulig, ha det pent rundt seg og tilby seg selv de goder de evnet å oppdrive.

Hva er så poenget mitt med å skrive dette nå, etter halvlest bok?

Jo. Dette er for meg en fortelling som bekrefter hva positive og vakre omgivelser betyr. Vi må aldri tenke at omgivelsene ikke har noen betydning for mennesker som tilsynelatende har mer enn nok med sin egen ulykke, sorg og utfordring. Å bli omsluttet med livets gode og vakre sider, kan i seg selv være god behandling/terapi, tror jeg.

Jeg har fortsatt flere kapitler igjen å lese, men tillater meg likevel å trekke ut denne positive siden fra den mørke historien på Spinalónga mens jeg er her på Kreta.