Havet

Havet. Opprørt eller stille.
Hva er det med havet som er så fascinerende?
Jeg har nok ikke det eneste og riktige svaret. Men, å sitte ved stranden og høre bulgeskvulpet blandet med vindens sus, er vel en av de bedre opplevelsene man kan ha. Nærheten til havet setter meg, på en særegen måte, i ett med elementene. Havets storhet og den vide, uendelige horisonten åpner opp og plasserer meg og min tilstedeværelse inn i større og nesten ubegrensede dimensjoner.

Skremmende? Ja, det kan være det, hvis jeg lar storheten overvelde og ta makten over meg. Men, hvis jeg bevarer min iboende styrke og lar den være i balanse med havets storhet, kan jeg nyte å være en del av den mektige, storslåtte naturen, og til og med kjenne på at også jeg er en liten, men dog en del av universet.
En besnærende tanke, en fantastisk virkelighet.

Kanskje er det derfor jeg lengter etter stundene ved havet. Kanskje er det derfor feriedrømmene mine inneholder ”rom med havutsikt”, der jeg kan la tankene fly, der jeg kan nyte solnedgangen og kjenne gleden og velvære over å hvile øynene på den forgylte fargeprakten som gjenspeiler seg i havet når solskiven synker ned i horisonten og "takker for dagen”.

Så vet jeg at i samme øyeblikk stiger solen opp av havet og "ønsker god morgen” til andre et annet sted.

Se over land og hav og øyer din sol går frem i ubrudt ring
Og folkene på rad seg bøyer i takk for alltid nye ting.
Den sol som vinker oss til hvile, nå vigsler andres arbeidsdag.
Og slik den stund for stund skal smile til nye land og folkeslag.

Jeg har det godt her på Kreta, - i et rom med utsikt til havet.